Sommeren 2022 hadde jeg utstilling av foto med tekst i Vadsø, Nordreisa og Målselv der jeg har formidlet mine opplevelser ved å ta min kvenske historie tilbake. Fra februar til april 2023, hadde jeg utstilling på Nord-Troms museum på Halti i Nordreisa. Nedenfor er bildene og tekstene som utstillingen består av. Alle disse tekstene i utstillinga vises både på norsk og kvensk. (oversatt av Halti kvenkultursenter) Her er kun fire av de kvenske oversettelsene tatt med.

Skjult verden - Kätkety maailma

Så effektiv har fornorskninga vært at identiteten og tilhørighetenble borte og forsvantsammen med språket og sangene og reglene ogstoltheten og selve historien.
Men bakenfor min snevre horisonthar jeg funnet en skjult verden…
Det handler ikke om kvenene, men om min oppdagelsesreise på leting etter min egen historie. Det handler om opplevelsen av plutselig å forstå at jeg er etterkommer av kvener. Det handler om opplevelsen av at jeg har en forhistorie jeg ikke kjente. At jeg begynte å forstå at det fantes mer bakenfor det jeg visste noe om - noe jeg ikke så. Det var noe mer der bakenfor som jeg så gjerne skulle vite mer om. Jeg hadde en historie som ikke fantes. Jeg ville vise bilder av det jeg ikke kunne se. Jeg har tatt forhistorien min tilbake og kan fortelle neste generasjon om deres forhistorie med bilder fra det som ikke lenger kan holdes skjult for oss.
Få måneder før mamma døde sa hun:«Da jeg vokste opp var det ikke fint å være kven».
Det var så lite fint å være kvenat det ble fortietslik at vi aldri skulle vite hvor vi kom fraeller hvem vi er.
I flere generasjonerhar det vært så lite fint å være kvenat det opphørte å være en del av identitetensom skulle fortelles videre til neste generasjon.
Jeg har aldri fått hørefortellingen om dennavnløse tiden før meg,som er fortellingen om megog hvem jeg er.Så hvordan kan jeg beskrivedet som ikke erog aldri har vært
for meg?

Jeg lytter til sanger og regler og forsøker å huske. Jeg vil så gjerne huske lyden av språket slik de andre gjør. Men jeg gjør ikke det.
Jeg vet ikke om jeg har blitt sunget for på finsk, som mamma kalte språket som ble snakket, det språket jeg nå forstår er kvensk.
Jeg vil så gjerne minnes lyden av kvensk. Jeg vil så gjerne at noen forsøkte å fortelle om tiden før meg.
Slekt er røtter. Slekt er identitet. Slekt handler om hvor jeg kom fra og hvem jeg er. Det handler om tilhørighet.
Slekt er nedarvede kjeder av tradisjoner og dna. Det er denne slektstråden jeg nå bruker år på å nøste opp.
Slekt er en utenomkropslig erindring om navn og ansikter som langsomt blekner og inngår i rekkene av forfedre.

Sporene etter dem som var før meg er langt på vei borte slik at jeg fremdeles ikke skal kunne kjenne historien og forstå. Jäljet heistäjotka olthiin ennen minua oonhävinheet lähes kokonhaanniin etten vieläkhään saistuntea historian ja ymmärtää.
Hvor mye av det jeg har fått med meg av «rett og galt» er usynlig erindring fra ansiktsløse formødre? Kunka paljon siitämitä olen saanu mukhaani«oikeasta ja väärästä»oon näkymätöntä muistelustakasvoittamilta esimuorilta?
Min fortelling erogså en del av denkollektive kvenske historien –
Den usynlige erindringenom dennavnløse tidenfør meg. Minun muistelus oon kans osa kväänin yhtheistä historiaa -
Se näkymätön muistelusnimettömästä aijastaennen minua.
En ole koskhaan saanu kuulamuisteluksen siitänimettömästä aijasta ennen minua,joka oon muistelus minustaja siitä kuka mie olen.Niin miten mie voin kuvaila sitä mitä ei ole eikä koskhaan ole ollu
minule?

Den navnløse tiden før meg

En kveld jeg satt og leste, begynte begrepene å komme og jeg klarte å sette ord på tankene og følelsene. Jeg satte meg til pc’n og fortellingen om den navnløse tiden før meg var skrevet i løpet av en halv time. Og da, etter at jeg hadde satt ord på følelsene, var det enklere å velge bilder. Bildene fikk fram ordene og ordene valgte bildene. Bildefortellingen ble første gang vist offentlig på kvenfolkets dag i 2020.